Men jeg skjønte noe da jeg kjørte hjem den kvelden: at jeg verken er bedre eller smartere, bare heldigere. Og jeg skulle skamme meg over å tro at jeg visste alt, fordi du kan kjenne hele verden og fremdeles føle deg tapt i den. Så mange mennesker har vondt, de gråter, de lengter, de har vondt. Men i stedet for å se ned på ting, så de opp, og det er det jeg også burde ha sett. For når verden stille seg til lyden av din egen pust, ønsker vi alle de samme tingene: komfort, kjærlighet og et fredelig hjerte.

---

(But I realized something as I drove home that night: that I am neither better nor smarter, only luckier. And I should be ashamed of thinking I knew everything, because you can know the whole world and still feel lost in it. So many people are in pain, they cry, they yearn, they they hurt. But instead of looking down on things, they looked up, which is what I should have been looking, too. Because when the world quiets to the sound of your own breathing, we all want the same things: comfort, love, and a peaceful heart.)