Dizzy Gillespie, jazztrompetspilleren, sa en gang: "Det har tatt meg hele livet å lære hva jeg ikke skal spille." Han var en av mine spesielle. Og han var ganske riktig. Stillhet forbedrer musikken. Det du ikke spiller kan søte det du gjør. Men
(Dizzy Gillespie, the jazz trumpet player, once said, "It's taken me all my life to learn what not to play." He was one of my special ones. And he was quite correct. Silence enhances music. What you do not play can sweeten what you do. But)
Dizzy Gillespie, den anerkjente jazztrompetspilleren, delte en gang en dyp innsikt: "Det har tatt meg hele livet å lære hva jeg ikke skulle spille." Dette sitatet fremhever viktigheten av stillhet i musikk, noe som antyder at det som er ufaget eller ikke -spilt, kan forbedre den samlede opplevelsen betydelig. Gillespie, betraktet som en av storhetene i jazz, forsto at subtilitetene i musikk ofte har mer vekt enn kontinuerlig lyd.
Denne forestillingen gjentas i Mitch Alboms bok, "The Magic Strings of Frankie Presto." Historien understreker verdien av tilbakeholdenhet og virkningen som stillhet kan ha på kunsten. Ved å erkjenne at stillhet kan forsterke mening og emosjonell resonans, illustrerer Albom en grunnleggende sannhet om kreativitet: noen ganger, det som er utelatt, kan være like kraftig, om ikke mer, enn det som kommer til uttrykk.