Å dø, sa Morrie plutselig, er bare en ting å være trist over, Mitch. Å leve ulykkelig er noe annet. Så mange av menneskene som kommer for å besøke meg er ulykkelige. Hvorfor? Vel, for en ting, kulturen vi har ikke får folk til å føle seg bra med seg selv. Vi lærer feil ting. Og du må være sterk nok til å si om kulturen ikke fungerer, ikke kjøp den. Lag din egen. De fleste kan ikke gjøre det. De er mer ulykkelige enn meg selv i min nåværende tilstand. Jeg er kanskje døende, men jeg er omgitt av kjærlige, omsorgsfulle sjeler. Hvor mange mennesker kan si det?
(Dying, Morrie suddenly said, is only one thing to be sad over, Mitch. Living unhappily is something else. So many of the people who come to visit me are unhappy. Why?Well, for one thing, the culture we have does not make people feel good about themselves. We're teaching the wrong things. And you have to be strong enough to say if the culture doesn't work, don't buy it. Create your own. Most people can't do it. They're more unhappy than me-even in my current condition.I may be dying, but I am surrounded by loving, caring souls. How many people can say that?)
Morrie reflekterer over naturen til liv og død, og antyder at mens døende kan fremkalle naturlig tristhet, er det en langt større bekymring å leve et uoppfylt liv. Han observerer at mange mennesker som besøker ham er ulykkelige, noe han tilskriver en kultur som ikke klarer å inspirere egenverd og glede. Morrie mener at samfunnet gir feil leksjoner, og oppfordrer enkeltpersoner til å ha mot til å avvise disse kulturelle normene og smi sine egne veier til lykke.
Til tross for sin terminale sykdom, understreker Morrie at han føler seg beriket av kjærligheten og støtten rundt ham. Han kontrasterer sin egen tilstand med andres ulykkelighet, og påpeker at hans forbindelser med omsorgsfulle mennesker tilbyr ham dyp trøst. Han tar til orde for å skape ens egen lykke, ettersom mange sliter med å bryte seg løs fra samfunnsforventninger som bidrar til deres misnøye med livet.