Har du noen gang vurdert hvor mange levende ting det er på jorden? Spurte Cleo. Mennesker. Dyr. Fugler. Fisk. Trær. Det får deg til å lure på hvordan noen kan føle seg ensomme. Likevel gjør mennesker det. Det er synd. Hun så på himmelen, nå en dyp nyanse av lilla. Vi frykter ensomhet, Annie, men ensomhet i seg selv eksisterer ikke. Det har ingen form. Det er bare en skygge som faller over oss. Og akkurat som skygger dør når lys endres, kan den triste følelsen avreise når vi ser sannheten.
(Have you ever considered how many living things there are on earth? Cleo asked. People. Animals. Birds. Fish. Trees. It makes you wonder how anyone could feel lonely. Yet humans do. It's a shame.She looked at the sky, now a deep shade of purple. We fear loneliness, Annie, but loneliness itself does not exist. It has no form. It is merely a shadow that falls over us. And just as shadows die when light changes, that sad feeling can depart once we see the truth.)
I en samtale om livets enorme på jorden reflekterer Cleo over overflod av mennesker, dyr og planter, og grubler over hvordan ensomhet fremdeles kan påvirke mennesker til tross for dette mangfoldet. Hun uttrykker sin skuffelse over at ensomhet eksisterer blant en så rik billedvev av levende vesener.
Cleo deler videre sitt perspektiv på ensomhet, og antyder at det ikke er en ekte enhet, men snarere en forbigående følelse, som en skygge som kan løfte med en endring i oppfatningen. I følge henne kan forståelse av sannheten lindre denne tristheten, omtrent som hvordan lys fordriver mørket.