I "Friends, Lovers, Chocolate" reflekterer Isabel over de dype moralske implikasjonene av å holde enkeltpersoner ansvarlige for regjeringens handlinger. Hun takler den overveldende ansvarsvekten som ville komme hvis alle ble siktet for ugjerninger som ble begått av makten. Denne tanken fører til at hun vurderer kompleksiteten i etikk i en verden der politiske beslutninger kan føre til stor skade.

Isabels interne kamp fremhever dilemmaet med personlig kontra kollektivt ansvar. Det antyder at selv om enkeltpersoner kanskje ikke er enige i eller støtter handlingene til regjeringene sine, føles forestillingen om å bli holdt straffbar for disse handlingene uholdbare. Dette gjenspeiler et dypere avhør av rollene våre som borgere og byrden av ansvarlighet i et sammensatt politisk landskap.