Menn har forestilt seg republikker og fyrstedømmer som egentlig aldri har eksistert i det hele tatt. Likevel er måten mennesker lever så fjernt fra måten de burde leve på at enhver som forlater det som 'er' for det 'bør være', forfølger sin undergang i stedet for å bevare ham; for en mann som streber etter godhet i alle sine gjerninger, vil garantert gå til grunne, siden det er så mange menn som ikke er gode. For denne tydelige pragmatismen fordømte kardinal Pole Niccolò Machiavelli som djevelens apostel.
(Men have imagined republics and principalities that never really existed at all. Yet the way men live is so far removed from the way they ought to live that anyone who abandons what 'is' for what 'should be' pursues his downfall rather than his preservation; for a man who strives after goodness in all his acts is sure to come to ruin, since there are so many men who are not good. For this plainspoken pragmatism, Cardinal Pole denounced Niccolò Machiavelli as the devil's apostle.)
Teksten diskuterer kontrasten mellom idealiserte regjeringssystemer som folk ser for seg og virkeligheten til menneskelig atferd. Det antyder at menneskeheten ofte avviker betydelig fra hvordan den ideelt sett burde fungere. De som forlater dagens tilstand for uoppnåelige idealer, kan til slutt møte feil. Dette perspektivet understreker utfordringene ved å strebe etter godhet i en verden fylt av individer som handler i strid med slike idealer.
Kardinal Poles fordømmelse av Machiavelli som "djevelens apostel" fremhever spenningen mellom filosofiske idealer og praktisk styring. Det understreker en tro på at jakten på dyd ofte fører til undergang i en ufullkommen verden, hvor mange mangler de samme moralske ambisjonene. Dette reflekterer en bredere kommentar til menneskets natur og kompleksiteten som ligger i politisk tenkning.