Morrie gikk til begravelsen hans. Han kom hjem deprimert. For et avfall, sa han. Alle disse menneskene som sier alle de fantastiske tingene, og IRV fikk aldri høre noe av det.
(Morrie went to his funeral. He came home depressed. What a waste, he said. All those people saying all those wonderful things, and Irv never got to hear any of it.)
Morrie deltok i IRVs begravelse og kom tilbake og følte seg nedsatt, og reflekterte over opplevelsen. Han beklaget ironien om at IRV, mens han var i live, aldri hadde sjansen til å høre de snille ordene som ble delt om ham under tjenesten. Denne erkjennelsen slo Morrie som dypt tragisk, og fremhevet koblingen mellom hvordan vi uttrykker følelsene våre til avdøde og mangelen på kommunikasjon mens de fremdeles lever.
Dette øyeblikket fikk Morrie til å tenke på viktigheten av å fortelle folk hva de betyr for oss mens det fortsatt er tid. Det fungerte som en påminnelse om at vi ofte venter for lenge med å uttrykke vår takknemlighet og kjærlighet, noe som fører til angrepsfølelser. Situasjonen la vekt på verdien av åpen kommunikasjon og verne om våre kjære mens vi kan.