Nå minner det barnet meg om noe våre vismenn lærte. Når en baby kommer til verden, er dens hender knyttet sammen, ikke sant? Som dette? Han laget en knyttneve. Hvorfor? Fordi en baby, som ikke vet bedre, ønsker å gripe alt, si 'Hele verden er min.' Men når en gammel person dør, hvordan gjør han det? Med hendene åpne. Hvorfor? Fordi han har lært leksen. Hvilken leksjon? spurte jeg. Han strakk opp de tomme fingrene. Vi kan ikke ta med oss noe.
(Now that child reminds me of something our sages taught. When a baby comes into the world, it's hands are clenched, right? Like this?He made a fist.Why? Because a baby, not knowing any better, wants to grab everything, to say 'The whole world is mine.'But when an old person dies, how does he do so? With his hands open. Why? Because he has learned the lesson.What lesson? I asked.He stretched open his empty fingers.We can take nothing with us.)
Sitatet fra «Tuesdays with Morrie» reflekterer over de kontrasterende måtene mennesker nærmer seg liv og død på. Det begynner med å merke seg at en nyfødt kommer med knyttet never, som symboliserer et instinktivt ønske om å gripe verden og eie alt i den. Disse bildene fremhever ungdommens uskyld og ambisjoner, der alt føles oppnåelig og ofte blir sett på som en personlig rettighet.
I motsetning til dette beskriver passasjen hvordan en eldre person forlater livet med åpne hender, noe som betyr visdommen som er oppnådd gjennom årene. Denne åpenheten representerer en dyp forståelse av at materielle eiendeler og jordiske ønsker ikke har noen verdi etter døden. Lærdommen er at man ikke kan ta noe med seg fra dette livet, og understreker viktigheten av relasjoner, opplevelser og livets flyktige natur.