Av fortidene våre så vi ut til å kjenne alt vi trengte å vite. Ingenting var skjult, og selv om ingenting ble åpenlyst avslørt, var alt kjent. I skyld og i tilgivelse regnet vi oss selv lik og hadde alltid hatt det. Solen misunnet oss selv.
(Of our pasts we seemed to know all we needed to know. Nothing was concealed, and though nothing was overtly revealed, all was known. In guilt and in forgiveness we counted ourselves equals, and always had. The sun himself envied us.)
Sitatet gjenspeiler en dyp forståelse av kompleksitetene i menneskelige følelser og forhold. Det antyder at selv om karakterene kanskje ikke deler alle detaljer i sine fortid, eksisterer det en uuttalt bevissthet om hverandres liv. Denne åpenheten, født av delte opplevelser av skyld og tilgivelse, etablerer en forbindelse som overskrider typiske sosiale grenser.
Omtalen av solen misunner dem tilfører et poetisk lag, noe som innebærer at båndet deres er så dyptgripende at til og med naturen i seg selv er ærefrykt. Den understreker at deres likhet i delte kamper gir mulighet for et sterkt forhold, en som er både intim og reflekterende kraftig, og viser frem skjønnheten og dybden av personlige forbindelser dannet gjennom gjensidig forståelse.