Den kvelden, selv om jeg var trett med dagen, tok jeg taket igjen .... fingertuppene mine hvilte lett på treskinnen. Jeg kunne ikke vite om stjerner var lik hverandre, men hvis de var, så må de svake være langt og lenger borte, og mot disse rekkevidden kastet jeg sjelen min.
(That night, though I was weary with the day, I took to the roof again.... My fingertips rested lightly on the wooden rail. I could not know if stars were equal to each other, but if they were, then the dim ones must be far and farther away, and toward those reaches I hurled my soul.)
I Sena Jeter Naslunds "Akabs kone, eller Star-Gazer", reflekterer hovedpersonen over nattehimmelenes skjønnhet og mysterium. Til tross for at hun følte seg trøtt fra dagen, stiger hun opp til taket og søker trøst blant stjernene. Hennes delikate berøring på treskinnen symboliserer hennes forbindelse til det uendelige universet, der hver stjerne har betydning. Hun tenker på avstanden til de svake stjernene, og grubler på om de deler likhet med de lysere.
Dette øyeblikket blir en metafor for sin egen lengsel og ambisjoner, da hun metaforisk kaster sjelen sin mot den enorme. Den fanger hennes søken etter forståelse og en dypere forbindelse til kosmos, og avslører hennes innerste ønsker og de enorme mulighetene som livet har. Gjennom dette bildet illustrerer Naslund vakkert hovedpersonens reflection og håp.