Knoklene er harde og virker i seg selv døde og steinete, men ved å rote seg inn i og trekke mot skjelettet utfører resten av kroppen alle livets bevegelser.
(The bones are hard and by themselves seem dead and stony, but by rooting into and pulling against the skeleton, the rest of the body carries out all the motions of life.)
Sitatet fra Orson Scott Cards «Speaker for the Dead» presenterer en metafor om menneskekroppen og dens forbindelse til livet. Den beskriver bein som tilsynelatende livløse og stive, men de spiller en avgjørende rolle for å støtte kroppens bevegelse og funksjon. Disse bildene antyder at selv det som ser ut til å være ubøyelig eller inaktivt er essensielt for livet, siden beinene gir et rammeverk som muliggjør dynamiske handlinger.
Dette perspektivet inviterer til refleksjon over samspillet mellom struktur og vitalitet. Selv om skjelettet kan virke dødt og steinete, er det gjennom dets integrering med de levende komponentene i kroppen at livet kommer til uttrykk. Dermed understreker sitatet at grunnlaget for vår eksistens, selv om det tilsynelatende er inert, er uunnværlig for manifestasjonen av livets bevegelser og opplevelser.
