Kulturen oppfordrer deg ikke til å tenke på slike ting før du er i ferd med å dø. Vi er så innpakket med egoistiske ting, karriere, familie, har nok penger, møter pantelånet, får en ny bil, fikser radiatoren når det går i stykker- vi er så involvert i billioner av små handlinger bare for å fortsette. Så vi kommer ikke inn i vanen med å stå tilbake og se på livene våre og si, er dette alt? Er dette alt jeg vil ha? Mangler noe?
(The culture doesn't encourage you to think about such things until you're about to die. We're so wrapped up with egotistical things, career, family, having enough money, meeting the mortgage, getting a new car, fixing the radiator when it breaks-- we're so involved in trillions of little acts just to keep going. So we don't get into the habit of standing back and looking at our lives and saying, is this all? Is this all I want? Is something missing?)
Sitatet gjenspeiler hvordan samfunnet ofte distraherer enkeltpersoner med daglige ansvar og materielle forfølgelser, og etterlater lite rom for introspeksjon om den dypere meningen av livet. Folk blir fortært av karrierer, familieforpliktelser og økonomiske problemer, og prioriterer disse fremfor kontemplativ tanke. Dette nådeløse fokuset på verdslige oppgaver kan føre til en følelse av frakobling fra det som virkelig betyr noe.
Bare når de blir møtt med dødelighet, har individer en tendens til å ta en pause og stille spørsmål ved livene sine, noe som ber om tanker om oppfyllelse og formål. Det oppstår spørsmål, for eksempel om de er fornøyde med deres eksistens eller om de mangler noe viktig. Dette fremhever viktigheten av å fremme en kultur som oppmuntrer til refleksjon og prioritering av meningsfulle opplevelser i stedet for bare å fungere dag til dag.