Mennene elsket vitser, selv om de hadde hørt hver og en før. Jacks måte var overbevisende; Få av dem hadde sett de gamle historiene så godt levert. Jack Himeself lo litt, men han var i stand til å se effekten hans prestasjoner hadde på publikum. Støyen fra latteren deres brølte som havet i ørene. Han ville ha det høyere og høyere; Han ville at de skulle drukne krigen ut med latteren. Hvis det kunne være høyt nok, kan de bringe verden tilbake til sansene; De kan le høyt nok til å oppdra de døde.
(The men loved jokes, though they had heard each one before. Jack's manner was persuasive; few of them had seen the old stories so well delivered. Jack himeself laughed a little, but he was able to see the effect his performance had on his audience. The noise of their laughter roared like the sea in his ears. He wanted it louder and louder; he wanted them to drown out the war with their laughter. If the could should loud enough, they might bring the world back to its senses; they might laugh loud enough to raise the dead.)
I fortellingen fengsler Jack sitt publikum med humor, og deler vitser de alle har hørt før, men hans levering får dem til å føle seg friske og engasjerende. Hans overbevisende måte forvandler rommet, og han gleder seg over den kollektive gleden han skaper. Latteren han fremkaller fungerer som et kraftig kontrapunkt for de harde realitetene i krig som omgir dem.
Jacks ønske om latter forsterker seg når han ønsker at den skal drukne ut grimniteten i omstendighetene deres. Han forestiller seg at hvis latteren deres kunne nå et øredøvende volum, kan det til og med vekke de døde og gjenopprette fornuft til en urolig verden, og fremhever betydningen av glede som et middel til å takle fortvilelse.