De hadde sett ting ingen menneskelige øyne hadde sett på før, og de hadde ikke vendt blikket bort. De var i sitt eget syn en formidabel gruppe menn. Ingen inferno ville nå smelte dem, ingen storm ødelegger, fordi de hadde sett det verste og de hadde overlevd.
(They had seen things no human eyes had looked on before, and they had not turned their gaze away. They were in their own view a formidable group of men. No inferno would now melt them, no storm destroy, because they had seen the worst and they had survived.)
I romanen "Birdsong" av Sebastian Faulks opplever en gruppe menn opprivende hendelser som fundamentalt endrer sitt perspektiv på livet. De har vært vitne til utenkelige skrekk som skiller dem fra andre, og gir en følelse av spenst og styrke. Deres erfaringer smidde et bånd mellom dem, og får dem til å føle seg formidable og uansvarlig.
Etter å ha møtt det verste som skjebnen kan levere, tror de ingen ytre kraft, enten det er ild eller storm, kan bryte deres ånd. Deres overlevelse midt i lidelse former identiteten deres, og de står upåvirket, og nekter å se bort fra realitetene de har møtt. Denne delte opplevelsen blir essensen av deres mot og brorskap.