To bølger i havet snakker med hverandre, den fremre bølgen forteller den andre bølgen at han er redd fordi han er i ferd med å kyske og slutte å eksistere, men den andre bølgen forteller ham at han ikke er, ettersom han er en del av hav
(Two waves in the ocean are talking to each other, the front wave tells the second wave he's frightened because he is about to shore-crash and cease to exist, but the second wave tells him that he is not, as he is part of the ocean)
I historien fra Mitch Alboms "tirsdager med Morrie", engasjerer to bølger i havet en samtale der en bølge uttrykker frykt for å krasje på kysten og forsvinne. Denne bølgen er engstelig for slutten av dens eksistens, og fremhever en vanlig menneskelig bekymring for dødelighet og frykten for død.
Imidlertid beroliger den andre bølgen den første, og understreker at han ikke bare er en individuell bølge, men en del av noe større - havet i seg selv. Denne dialogen illustrerer ideen om tilknytning og eksistensens varige natur, og antyder at selv om individuelle liv kan ende, bidrar de til en større helhet som forblir evigvarende.