I historien fra Mitch Alboms "tirsdager med Morrie", engasjerer to bølger i havet en samtale der en bølge uttrykker frykt for å krasje på kysten og forsvinne. Denne bølgen er engstelig for slutten av dens eksistens, og fremhever en vanlig menneskelig bekymring for dødelighet og frykten for død.

Imidlertid beroliger den andre bølgen den første, og understreker at han ikke bare er en individuell bølge, men en del av noe større - havet i seg selv. Denne dialogen illustrerer ideen om tilknytning og eksistensens varige natur, og antyder at selv om individuelle liv kan ende, bidrar de til en større helhet som forblir evigvarende.