Morrie uttrykker bekymring for en gjennomgripende form for hjernevask i samfunnet, der visse ideer ustanselig gjentas, noe som får folk til å akseptere dem uten spørsmål. Han fremhever troen på at å eie materielle eiendeler og akkumulere rikdom er iboende gode, med meldinger om kommersialisme kontinuerlig forsterket. Denne konstante repetisjonen former folks oppfatninger til det punktet hvor de aksepterer disse verdiene som sannheter.
Som et resultat blir individer desorienterte og mister synet av det som virkelig betyr noe i livet. Morrie antyder at dette overveldende fokuset på materialisme skyer dommen og forhindrer folk i å reflektere over dypere, mer meningsfulle aspekter av tilværelsen. Til syvende og sist utfordrer denne kritikken verdiene i det moderne samfunn og oppfordrer til en revurdering av prioriteringer utover materiell rikdom.