Når folk forteller meg at jeg er god, er svaret mitt: 'Jeg prøver.' Men det er noen mennesker som kjenner meg fra tilbake når jeg-en gang jeg tar turen til New York-og når de hører at jeg er pastor i en kirke, plutselig, er det som om jeg vet at du får betalt, gutt. Jeg vet at du blir betalt. Jeg kjenner deg. ' Han gikk til pause. Stemmen hans senket seg. Nei, sier jeg. Du kjente meg. Du kjente den personen, men du kjenner ikke personen jeg prøver å bli.
(When people tell me that I'm good, my response is, 'I'm trying.' But there's some people that know me from back when-anytime I make that trip to New York-and when they hear I'm the pastor of a church, all of a sudden, it's like I know you gettin' paid, boy. I know you gettin' paid. I know you.' He paused. His voice lowered. No, I say. You knew me. You knew that person, but you don't know the person that I'm trying to become.)
i "Have A Little Faith: A True Story", forfatter Mitch Albom deler sine refleksjoner om vekst og selvoppfatning. Han beskriver hvordan folk ofte kjenner ham igjen for sine tidligere prestasjoner, spesielt når de lærer at han nå er pastor. Denne anerkjennelsen kommer noen ganger med antagelser om økonomisk gevinst, noe som fører til komplikasjoner i hvordan han blir oppfattet kontra hvem han prøver å bli.
Albom understreker at mens han setter pris på komplimenter, er han fokusert på sin pågående reise med selvforbedring. Han erkjenner at de som husker ham fra hans tidligere dager, kanskje ikke helt forstår den transformative prosessen han gjennomgår. Hans uttalelse fremhever forskjellene mellom ens tidligere identitet og personen de aktivt jobber for å utvikle seg til.