Naguib Mahfouzs "endelige beslutning" utforsker dikotomien mellom nedleggelse og åpenhet, og stiller spørsmål ved om det eksisterer et rom for de som ikke helt kan fordype seg i noen av rikene. Fortellingen reflekterer over kampene som individer som befinner seg i løpet av disse to ytterpunktene, og fremhever samfunnspresset som ofte tvinger mennesker til stive kategoriseringer.
Forestillingen om et "hvilehus" for de med begrenset inntekt symboliserer behovet for støttesystemer som imøtekommer utsatte befolkninger. Mahfouz understreker at det i en ideell verden bør være en balanse som lar enkeltpersoner finne tilflukt mens de navigerer i sine økonomiske og emosjonelle utfordringer, i stedet for å bli presset inn i en av to motstridende stillinger.