Alt han hørte var hans egen arbeidskraftige pust, etterfulgt av et ekko av den pusten. Han inhalerte og hørte en høyere innånding. Han pustet ut, og det pustet ut også. Eddie klemte øynene lukket. Stillhet er verre når du vet at den ikke vil bli ødelagt, og Eddie visste.
(All he heard was his own labored breathing, followed by an echo of that breathing. He inhaled and heard a louder inhale. He exhaled, and it exhaled too. Eddie squeezed his eyes shut. Silence is worse when you know it won't be broken, and Eddie knew.)
I et øyeblikk av intens ensomhet finner Eddie seg innhyllet i stillhet, bare ledsaget av lyden av sin egen tunge pust. Hver innånding føles forsterket, og skaper et ekko som forbedrer hans følelse av isolasjon. Denne undertrykkende atmosfæren veier tungt på ham, da han innser at stillheten rundt ham er permanent og unyielding.
Eddies reaksjon er en av desperasjon når han lukker øynene og prøver å unnslippe den urovekkende stillheten. Kunnskapen om en uforanderlig stille gir ubehaget hans, noe som gjør ham akutt klar over sin egen sårbarhet og tomheten som omgir ham. Dette livlige øyeblikket fremhever de dypere isolasjonstemaene og frykten for å være uhørt i eksistensens enorme stillhet.