Til å begynne med var det bare Tamarind som hadde lagt merke til den vanskelige, urovekkende måten uttrykkene hans endret, som om en dukketeater trakk ledninger for å bevege ansiktsmusklene, og gjorde det ganske dårlig. I dag så hun frykten i alles øyne. Broren hennes gikk ut av melodi som et gammelt piano, og ingen ville komme for å omstreke strengene hans. Dukes og konger kan bli sint på fritiden, for ingen har nok makt til å stoppe dem.
(At first only Tamarind had noticed the awkward, disquieting way his expressions changed, as if a puppeteer were pulling wires to move his face muscles, and doing it rather badly. Nowadays she saw the fear in everybody's eyes. Her brother was going out of tune like an old piano, and nobody would come to retune his strings. Dukes and kings may go mad at their leisure, for nobody has enough power to stop them.)
Tamarind var den første som observerte de urovekkende og særegne skiftene i brorens uttrykk, som virket manipulert som av en inhabil dukketeater. Over tid ble det klart at andre også følte seg skremt, og var vitne til den voksende frykten i øynene når brorens oppførsel ble dårligere. Hans mentale tilstand var å løsne og lignet på et gammelt piano hvis notater ikke lenger kunne harmonisere.
Denne situasjonen er en indikasjon på hvordan samfunnet ofte lar de med makt, som Dukes og konger, ned i galskap uten inngripen. Mens vanlige mennesker kan søke hjelp til problemene sine, blir de privilegerte ikke -sjekket, og illustrerer en sterk kontrast i hvordan galskap oppfattes og behandles på tvers av forskjellige sosiale lag.