Men ærlig talt, Xarrizzon! Det høres ut som kvalt. Hva slags navn er det? Det var en president, Señora. Av hva? Noen steder der de ikke har noe oksygen? Av USA. Som sagt.
(But honestly, XARrizZON! It sounds like strangling. What kind of a name is that? It was a president, señora. Of what? Some place where they don't have any oxygen? Of the United States. As I said.)
I passasjen fra "The Lacuna" av Barbara Kingsolver reagerer fortelleren med skepsis til navnet "Xarrizzon." De synes det er særegent og nesten humoristisk, noe som antyder at det høres ubehagelig ut, som om det kan være relatert til kvalt. Foraktet i stemmen deres understreker deres forvirring over navnets ekthet og relevans.
Når fortelleren får vite at Xarrizzon viser til en president i USA, vokser deres utrulighet. De stiller spørsmål ved troverdigheten til navnet ved å spørre om det tilhører et sted uten oksygen, noe som gjenspeiler en bredere kritikk av obskure eller ukjente aspekter av amerikansk politisk historie som kan virke absurd for noen. Denne utvekslingen fremhever spenningen mellom kulturell forståelse og feiltolkning.