I "Last Kiss" av Luanne Rice utforsker forfatteren den dype forbindelsen mellom menneskekroppen og naturen. Hovedpersonen forstår at den menneskelige kroppsbygningen i stor grad er sammensatt av vann, og tegner en analogi til saltvannet som er til stede i hav og elver. Denne erkjennelsen fremhever de iboende båndene mennesker har med den naturlige verden rundt seg.

Fortellingen illustrerer videre den sykliske naturen til menneskets eksistens ved å sammenligne rytmen i den kvinnelige kroppen med månefaser. Akkurat som månen påvirker tidevannet av havet, kobles den også til de biologiske syklusene til kvinner, og understreker kontinuiteten mellom menneskeliv og naturens kosmiske rytmer.