Han kjente menneskekroppens natur: at det var 97 prosent vann. At venene inneholdt saltvann, akkurat som tidevanns sideelver. At en gang i måneden, i god tid før graviditeten, gjentok syklusen av kroppen din månenes bevegelse i tidevannet av havene
(He knew the nature of the human body: that it was 97 percent water. That its veins contained salt water, just like the tidal tributaries. That once a month, well before pregnancy, the cycle of your body echoed the movement of the Moon in the tides of the oceans)
I "Last Kiss" av Luanne Rice utforsker forfatteren den dype forbindelsen mellom menneskekroppen og naturen. Hovedpersonen forstår at den menneskelige kroppsbygningen i stor grad er sammensatt av vann, og tegner en analogi til saltvannet som er til stede i hav og elver. Denne erkjennelsen fremhever de iboende båndene mennesker har med den naturlige verden rundt seg.
Fortellingen illustrerer videre den sykliske naturen til menneskets eksistens ved å sammenligne rytmen i den kvinnelige kroppen med månefaser. Akkurat som månen påvirker tidevannet av havet, kobles den også til de biologiske syklusene til kvinner, og understreker kontinuiteten mellom menneskeliv og naturens kosmiske rytmer.