Ikke gjør dette mot oss. Han advarte, stemmen hans hes av sint desperasjon da han innser at han mistet henne. Du lar elleve års mistillit farge alt du har oppdaget jeg har gjort.
(Don't do this to us. He warned, his voice hoarse with angry desperation as he realize he was losing her. You're letting eleven years of mistrust color everything you've discovered I've done.)
I Judith McNaughts "Paradise" uttrykker en karakter dyp frustrasjon og sorg mens han appellerer til noen han bryr seg om. Stemmen hans skjelver av haster, og avslører hans emosjonelle uro mens han føler forbindelsen med at hun glir bort. Årene med misforståelse og mistillit veier tungt på forholdet deres, noe som fører til dette øyeblikk av desperasjon.
Denne påstanden fremhever konflikten mellom tidligere klager og den nåværende virkeligheten. Karakterens erkjennelse av elleve år med mistillit fungerer som en påminnelse om at historien kan skjule nye avsløringer. Det understreker kampen for å overvinne gamle sår og se en person for hvem de virkelig er, i stedet for å bli besatt av tidligere opplevelser.