Selv ren vitenskapelig oppdagelse er en aggressiv, penetrerende handling. Det krever stort utstyr, og det endrer bokstavelig talt verden etterpå. Partikkelakseleratorer skjermer landet og etterlater radioaktive biprodukter. Astronauter etterlater søppel på månen. Det er alltid noe bevis på at forskere var der, og gjorde sine funn. Oppdagelse er alltid en voldtekt av den naturlige verden. Alltid.
(Even pure scientific discovery is an aggressive, penetrative act. It takes big equipment, and it literally changes the world afterward. Particle accelerators scar the land, and leave radioactive byproducts. Astronauts leave trash on the moon. There is always some proof that scientists were there, making their discoveries. Discovery is always a rape of the natural world. Always.)
I Michael Crichtons "Jurassic Park" blir det fremsatt et overbevisende argument om den aggressive naturen til vitenskapelig oppdagelse. Forfatteren antyder at jakten på kunnskap ikke bare krever betydelige ressurser og teknologi, for eksempel partikkelakseleratorer, men det endrer også miljøet på dyptgripende måter. Restene av vitenskapelige bestrebelser, som radioaktivt avfall og kull som er igjen i det ytre rom, fungerer som bevis på at disse utforskningene har en kostnad for den naturlige verden.
Dette perspektivet rammer vitenskapelig utforskning som en forstyrrende kraft, noe som innebærer at jakten på oppdagelse ofte fører til en form for miljøforringelse. Crichton bruker sterke bilder for å formidle at enhver avansement eller å finne bærer med seg et merke av forstyrrelse, og sammenligner det med en aggressiv handling mot naturen. Til syvende og sist ber teksten refleksjon rundt de etiske implikasjonene av vår søken etter kunnskap og ansvaret som følger med den.