Ekstreme lever i oss alle. Foreningens glede ligger sammen med forventningen om tap. Det som blir gitt vil bli tatt, det vi har er ofte bare av verdi for oss når det er borte. Han gikk til pause, ansiktet hans holdt nå til lyset en gang til.
(Extremes live within us all. The joy of association resides alongside the anticipation of loss. What is given will be taken, what we have is often only of value to us when it is gone. He paused, his face now held to the light once more.)
Sitatet gjenspeiler dualiteten i menneskelige følelser, og fremhever at glede og sorg er sammenkoblet. Det antyder at i alle personer ligger kapasiteten for ytterpunkter, og understreker hvordan lykke ofte sameksisterer med frykten for å miste det vi verner om. This contrast reveals a deeper understanding of our attachments and the transient nature of life.
Fortellerens refleksjonsøyeblikk, mens han tar en pause for å vurdere disse tankene mens han badet i lys, symboliserer et øyeblikk av klarhet. Den formidler ideen om at vår takknemlighet for det vi har kan intensivere i kjølvannet av forestående tap, og minner oss om å verdsette våre erfaringer og forbindelser mens vi kan.