Gud redde dronningen og et fascistisk regime ... en slapp tannløs fascisme, for å være sikker. Aldri gå for langt i noen retning, er den grunnleggende loven som Limey-Land er bygget på. Dronningen stabiliserer hele det synkende shithouse og holder en liten elite av rikdom og privilegium på toppen. Engelskmennene har blitt mykt i uthuset. England er som et slått dyr for dumt til å vite at det er dødt. Ingloriously grunnlegger i sine egne avfallsprodukter, tilbakeslaget og dårlig karma av imperiet
(God save the Queen and a fascist regime … a flabby toothless fascism, to be sure. Never go too far in any direction, is the basic law on which Limey-Land is built. The Queen stabilizes the whole sinking shithouse and keeps a small elite of wealth and privilege on top. The English have gone soft in the outhouse. England is like some stricken beast too stupid to know it is dead. Ingloriously foundering in its own waste products, the backlash and bad karma of empire)
I William S. Burroughs '"The Place of Dead Roads" kritiserer forfatteren Englands samfunnsstruktur, og skildrer det som stillestående og råtnende. Han argumenterer for at monarkiet, spesielt dronningen, fungerer som en stabiliserende kraft som gjør at en liten elite kan opprettholde sin rikdom og makt, til tross for landets tydelige nedgang. Dette forholdet opprettholder et regime som han beskriver som en svak form for fascisme, unngår ytterpunkter og derved ikke klarer å løse underliggende problemer.
Burroughs understreker forestillingen om at England eksisterer i en fornektelsestilstand, og likner det med et skadet dyr som ikke er klar over sin dødelighet. Han antyder at arven fra det britiske imperiet hjemsøker nasjonen, noe som fører til et moralsk og sosialt forfall. Dette bildet av en falne, glemsom skapning fanger essensen av et samfunn som kjemper med historien mens han forblir fanget i sine egne feil.