Han som er misfornøyd med det han har, og med det som har blitt gitt ham av formue, er en som er uvitende om kunsten å leve, men han som bærer det i en edel ånd, og bruker rimelig bruk av alt som kommer fra det, fortjener å bli sett på som en god mann.
(He who is discontented with what he has, and with what has been granted to him by fortune, is one who is ignorant of the art of living, but he who bears that in a noble spirit, and makes reasonable use of all that comes from it, deserves to be regarded as a good man.)
Epictetus fremhever en avgjørende leksjon om tilfredshet og kunsten å leve. Han antyder at de som uttrykker misnøye med omstendighetene, mangler en forståelse av hvordan de virkelig kan engasjere seg i livet. I stedet for å fokusere på det de ikke har, bør enkeltpersoner dyrke et tankesett som setter pris på deres nåværende situasjon og formuenes gaver. Dette perspektivet pleier ikke bare personlig vekst, men fremmer også en mer tilfredsstillende eksistens.
Filosofen understreker at en edel ånd er viktig for å utnytte livets tilbud. Ved å bruke det man har klokt og med takknemlighet, illustrerer en person godhet og dyd. Dermed hevder Epictetus at tilfredshet og en ansvarlig holdning til livets utfordringer definerer karakteren til en virkelig god mann, og fremhever viktigheten av perspektiv og intensjon i å forme ens livserfaring.