Å holde på sinne er en gift. Den spiser deg fra innsiden. Vi tror at hat er et våpen som angriper personen som skadet oss. Men hat er et buet blad. Og skaden vi gjør, gjør vi mot oss selv. Tilgi, Edward. Tilgi...ingen er født med sinne. Og når vi dør, blir sjelen befridd for det. Men nå, her, for å gå videre, må du forstå hvorfor du følte det du gjorde, og hvorfor du ikke lenger trenger å føle det. «Hun rørte ved hånden hans.» Du må tilgi faren din.
(Holding anger is a poison. It eats you from the inside. We think that hating is a weapon that attacks the person who harmed us. But hatred is a curved blade. And the harm we do, we do to ourselves. Forgive, Edward. Forgive...no one is born with anger. And when we die, the soul is freed of it. But now, here, in order to move on, you must understand why you felt what you did, and why you no longer need to feel it.'She touched his hand.'You need to forgive your father.)
Sitatet understreker den destruktive naturen ved å holde fast på sinne og hat. Det antyder at selv om vi ofte oppfatter disse følelsene som en måte å gjengjelde dem som har skadet oss, skader de oss til slutt mer enn noen andre. Metaforen om hat som et "buet blad" innebærer at lidelsen vi påfører andre vender tilbake til oss, og fører til selvdestruksjon. For å virkelig helbrede og komme videre, må vi konfrontere følelsene våre og gjenkjenne deres innvirkning.
Passasjen understreker også viktigheten av tilgivelse, spesielt i sammenheng med familiære forhold. Det oppmuntrer til å gi slipp på negative følelser, som sinne mot ens far, og fremhever at disse følelsene ikke er iboende i vårt vesen. Ved å tilgi, frigjør vi oss selv fra fortidens byrder, og lar sjelen vår bevege seg fritt mot helbredelse og fred.