Jeg kan bare håpe at etter at jeg lærte om min forestående henrettelse, vil gode samaritanere i Colorado bli flyttet for å sende meg en lubben kjærlighet eple fra bakgårdsplasteret deres - og skulle de tilfeldigvis være vennlige med Hunter S. Thompson, kanskje overtale ham til å injisere det med litt noe på forhånd. Hunter vil vite akkurat hva jeg mener, og stol på meg, det vil ikke påvirke smaken av tomaten. ** Da jeg skrev disse linjene, var Thompson i live og blomstrer. Nå, med sin triste bortgang, har enda mer farge bleknet ut av den amerikanske scenen. Hvor er mennene i dag hvis liv ikke er beige; Hvor er forfatterne hvis stil ikke er grå?
(I can only hope that, upon learning of my imminent execution, Good Samaritans in Colorado will be moved to ship me a plump love apple from their backyard patch - and should they happen to be friendly with Hunter S. Thompson, perhaps persuade him to inject it with a little something beforehand. Hunter will know just what I mean, and trust me, it won't affect the taste of the tomato.**When I wrote those lines, Thompson was alive and blooming. Now, with his sad demise, still more color has faded out of the American scene. Where are the men today whose lives are not beige; where are the writers whose style is not gray?)
I dette utdraget fra Tom Robbins 'bok, "Wild Ducks Flying Backward", uttrykker forfatteren et gripende ønske knyttet til sin forestående henrettelse. Han lengter etter den enkle handlingen med å motta en fersk tomat fra godhjertede individer i Colorado, og antydet Hunter S. Thompsons unike perspektiv på livet. Denne lengselen er blandet med en følelse av nostalgi og en leken referanse til Thompsons ville persona, og antyder en dypere forbindelse mellom litteratur og livslivet i livet.
Robbins reflekterer over tapet av fargerike personligheter i den litterære verden etter Thompsons død, og beklager fraværet av forfattere som utfordrer sløvheten i det samtidige samfunnet. Han stiller spørsmål ved hvor de livlige stemmene har gått, noe som antyder at dagens forfattere mangler frimodighet og livlighet som en gang beriket amerikansk litteratur. Dette følelsen understreker en bredere kulturell bekymring for at kunst mister sin kant og de autentiske menneskelige opplevelsene som definerer den.