I sitatet reflekterer forfatteren over hvordan gjennomgripende nihilisme er i samtidens liv, noe som antyder at det omgir alle, uavhengig av deres religiøse tilknytning. Han understreker at denne tankegangen er som et giftig luftfolk inhalerer daglig, og påvirker deres tanker og tro. Forfatteren anerkjenner kirken som en viktig motstyrke, og gir veiledning om viktigheten av å motstå slik nihilisme.

Uten kirkens innflytelse frykter han at han ville ha bukket under for en rent logisk og blottet formenende eksistens, i likhet med ekstreme former for positivisme. Denne uttalelsen understreker hans tro på nødvendigheten av tro og kamp mot nihilistiske synspunkter for å finne mening i livet. Kirken fungerer som både et tilfluktssted og en slagmark i kampen for eksistensiell betydning.