Jeg likte å skive gjennom den beige hjernen da den hadde blitt fikset; Teksturen minnet meg om kokt blomkål. Det var fantastisk å holde dette krympete organet i hendene dine, formaldehyden løp ned over håndleddene dine, og se på milliarder avfyringssynapse som i mange år hadde fått blomkålen til å tro at det var Fred.
(I liked slicing through the beige brain when it had been fixed; the texture reminded me of cooked cauliflower. It was wonderful to hold this shrunken organ in your hands, the formaldehyde running down over your wrists, and picture the billion firing synapse that for many years had made the cauliflower believe that it was Fred.)
I "Where My Heart pleide å slå", utforsker Sebastian Faulks dype temaer for minne og identitet gjennom livlige bilder. Fortelleren husker et øyeblikk av skiver gjennom en bevart hjerne, og tegner en sensorisk sammenligning med kokt blomkål. Denne handlingen symboliserer en disseksjon av jeget, og representerer hvordan sinnets kompleksiteter kan oversettes til noe håndgripelig og fysisk.
Opplevelsen av å holde hjernen fremkaller en gripende refleksjon over essensen av å være og bevissthet. Fortelleren tenker på de utallige tankene og minnene som en gang definerte en person, og illustrerer hvordan de fysiske restene sterkt kan kontrastere med det livlige livet en gang levde. Dette øyeblikket omslutter skjæringspunktet mellom vitenskap og menneskelig erfaring, og fremhever skjørheten og undringen i livet.