I Dwimordene, i Lorienseldom, har gått føttene til menn, har få dødelige øyne sett lysene som ligger der noen gang, lange og lyse. Galadriel! Galadriel! Klart er vannet i brønnen din; hvit er stjernen i den hvite hånden din; Urommet, Unfained er blad og land i Dwimordene, i Lorienmore Fair enn tanker om dødelige menn.
(In Dwimordene,in LorienSeldom have walked the feet of Men, Few mortal eyes have seen the lightThat lies there ever,long and bright. Galadriel!Galadriel! Clear is the water of your well;White is the star in your white hand; Unmarred,unstained is leaf and land In Dwimordene,in LorienMore fair than thoughts of Mortal Men.)
I det fortryllende riket til Dwimordene i Lothlórien er tilstedeværelsen av menn sjelden, og få har skimtet dens evige og strålende skjønnhet. Landet er avbildet som et mystisk sted som ofte er skjult for dødelige øyne, der lyset holder strålende og symboliserer en nesten guddommelig prakt. Dette verset fremhever undringen og eterisk kvalitet på Lothlórien, og inviterer leserne til å sette pris på dens magi.
Diktet hyller også Galadriel, alvedronningen, hvis brønn er en kilde til klarhet og renhet. Hennes hvite stjerne representerer håp og veiledning, mens landets uberørte skjønnhet betyr en harmoni som overskrider menneskets opplevelse. Totalt sett fanger passasjen essensen av Lothlórien som en helligdom uberørt av mørket, og presenterer den som et idealisert rike som overstiger fantasien til dødelige.