Er det glad i å snakke om helvete? Hvis du ga noen venner veibeskrivelse til Denver og visste at en vei førte dit, men en andre vei endte ved en skarp klippe rundt et blindt hjørne, ville du bare snakket om Safe Road? Nei. Du vil fortelle dem om begge deler, spesielt hvis du visste at veien til ødeleggelse var bredere og mer reist. Faktisk ville det være veldig lite elsket å ikke advare dem om den andre veien.
(Is It Unloving to Speak of Hell? If you were giving some friends directions to Denver and you knew that one road led there but a second road ended at a sharp cliff around a blind corner, would you talk only about the safe road? No. You would tell them about both, especially if you knew that the road to destruction was wider and more traveled. In fact, it would be terribly unloving not to warn them about that other road.)
I Randy Alcorns bok "Heaven" er begrepet å diskutere helvete innrammet som en handling av kjærlighet og ærlighet. Han likner situasjonen med å veilede venner til Denver, der en rute er trygg og en annen fører til en farlig klippe. Hvis man vet at den farlige veien er mer populær, og ikke klarer å nevne at den vil bli ansett som uvennlig. Implikasjonen er at å dele sannheten om helvete tjener et større formål med å beskytte andre mot åndelig ødeleggelse, og samkjøre bekymring for deres velvære med åpenbaringen av ubehagelige sannheter.
Denne analogien understreker ansvaret for å informere andre om konsekvensene av valgene deres. Ved å fremheve begge stier, demonstrerer man kjærlighet ved å gi viktig informasjon som er nødvendig for å ta kloke beslutninger. Derfor er det ikke bare å diskutere eksistensen av helvete, men snarere et uttrykk for medfølelse og omsorg for de som ubevisst kan være på vei mot fare.