Det er ganske vanskelig å bestemme seg akkurat når folk er voksne,» lo Anne. «Det er et sant ord, kjære. Noen er voksne når de blir født, og andre er ikke voksne når de er åtti, tro meg. Den samme fru Roderick jeg snakket om, vokste aldri opp. Hun var like tåpelig da hun var hundre som da hun var ti.» «Kanskje det var derfor hun levde så lenge,» foreslo Anne.
(It's rather hard to decide just when people are grown up,' laughed Anne.'That's a true word, dearie. Some are grown up when they're born, and others ain't grown up when they're eighty, believe me. That same Mrs. Roderick I was speaking of never grew up. She was as foolish when she was hundred as when she was ten.''Perhaps that was why she lived so long,' suggested Anne.)
I «Annes drømmehus» reflekterer Anne over begrepet modenhet, og spøker med at det er utfordrende å bestemme når noen blir voksen. Hun deler tankene sine med en venn, og bemerker at noen individer virker modne fra fødselen, mens andre forblir barnlige langt opp i alderdommen. Denne observasjonen fremhever ideen om at alder ikke nødvendigvis er lik visdom eller modenhet.
Anne introduserer deretter eksemplet med fru Roderick, som, til tross for sin høye alder, beholdt en ungdommelig dårskap gjennom hele livet. Denne samtalen antyder at kanskje hennes lunefulle natur bidro til hennes lang levetid. Gjennom denne dialogen utforsker forfatteren nyansene ved oppveksten og de ulike måtene mennesker engasjerer seg i livet på i ulike aldre.
