Dets grunnleggende aksiom er fulgt av enkeltpersoner så vel som store nasjoner, både av tapere og vinnere. Vi har vist aksiomets brukbarhet i Vietnam, i Bangladesh, i Biafra, i palestinske flyktningleirer, i våre egne ghetto . Dette er det: Ignorer kvaler.
(Its basic axiom is to be followed by individuals as well as great nations, by Losers and Winners alike. We have demonstrated the workability of the axiom in Vietnam, in Bangladesh, in Biafra, in Palestinian refugee camps, in our own ghettos, in our migrant labor camps, on our Indian reservations, in our institutions for the defective and the deformed and the aged. This is it: Ignore agony.)
Sitatet fra Kurt Vonnegut Jr.s "Wampeters, Foma and Granfalloons" gjenspeiler en kraftig, men urovekkende menneskelig tilstand der andres lidelser, enten det er individer eller nasjoner, ofte blir oversett. Ved å oppgi at dette aksiomet gjelder både 'tapere og vinnere', understreker Vonnegut en universell tendens til å ignorere smerter og motgang, uavhengig av ens sosiale status eller suksess. Denne holdningen er utbredt i forskjellige globale sammenhenger, for eksempel krigsherjede land, flyktningleire og marginaliserte samfunn, og fremhever en moralsk fiasko i menneskelig empati og bevissthet.
Denne forestillingen om å "ignorere kvaler" antyder en betydelig løsrivelse i samfunnsmessige og individuelle svar på lidelse. Vonnegut lister opp mange steder og grupper, fra Vietnam til indiske reservasjoner, der smerter ofte blir børstet til side. Denne observasjonen utfordrer leserne til å reflektere over de samfunnsmessige normene som gjør at slik likegyldighet kan vedvare. Ved å rette oppmerksomhet mot disse ignorerte kampene, inviterer Vonnegut oss til å vurdere våre egne perspektiver på lidelse og vårt ansvar overfor dem som er i nød, og oppfordrer til et skifte fra apati til bevissthet og medfølelse.