Mamma, du må forlate pappa, sa jeg. Hun sluttet å gjøre tå berøringen. Jeg kan ikke tro at du vil si det, sa hun. Jeg kan ikke tro at du, av alle mennesker, vil slå på faren din. Jeg var pappas siste forsvarer, hun fortsatte, den eneste som lot som om han trodde alle hans unnskyldninger og historier, og å ha tro på planene sine for fremtiden. Han elsker deg så mye, sa mamma. Hvordan kan du gjøre dette mot ham? Jeg klandrer ikke pappa, sa jeg. Og det gjorde jeg ikke. Men far virket helvete for å ødelegge seg selv, og jeg var redd for at han kom til å trekke oss alle sammen med ham. Vi må komme oss unna.
(Mom, you have to leave Dad, I said. She stopped doing her toe touches. I can't believe you would say that, she said. I can't believe that you, of all people, would turn on your father. I was Dad's last defender, she continued, the only one who pretended to believe all his excuses and tales, and to have faith in his plans for the future. He loves you so much, Mom said. How can you do this to him? I don't blame Dad, I said. And I didn't. But Dad seemed hell-bent on destroying himself, and I was afraid he was going to pull us all down with him. We've got to get away.)
I utdraget konfronterer fortelleren moren om farene som farens oppførsel utgjør, og oppfordrer henne til å forlate ham for familiens skyld. Moren reagerer med vantro, understreker hennes lojalitet til mannen sin og uttrykker sjokk at barnet hennes vil antyde noe slikt. Den emosjonelle spenningen fremhever morens kamp mellom kjærlighet og den harde virkeligheten av farens selvdestruktive tendenser.
Fortelleren føler en følelse av avskjed om farens handlinger, og erkjenner at valgene hans er skadelige ikke bare for seg selv, men for hele familien. Til tross for at hun fortsatt bryr seg om ham, frykter hun at å bo i samme situasjon til slutt vil føre til deres undergang. Denne interne konflikten illustrerer kompleksiteten i familielojalitet og de vanskelige beslutningene man må ta i giftige miljøer.