Poenget mitt er at livet på jorden kan ta vare på seg selv. I tankene til et menneske, hundre år på lenge. For hundre år siden hadde vi ikke biler og fly og datamaskiner og vaksiner ... det var en helt annen verden. Men for jorden er hundre år *ingenting *. En million år er *ingenting *. Denne planeten lever og puster på mye større skala. Vi kan ikke forestille oss de langsomme og kraftige rytmene, og vi har ikke ydmykhet til å prøve. Vi har vært innbyggere her for et øyeblikk. Hvis vi er borte i morgen, vil ikke jorden savne oss .- Ian Malcolm
(My point is that life on earth can take care of itself. In the thinking of a human being, a hundred years in a long time. A hundred years ago, we didn't have cars and airplanes and computers and vaccines...It was a whole different world. But to the earth, a hundred years is *nothing*. A million years is *nothing*. This planet lives and breathes on a much vaster scale. We can't imagine its slow and powerful rhythms, and we haven't got the humility to try. We have been residents here for the blink of an eye. If we are gone tomorrow, the earth will not miss us.- Ian Malcolm)
Livet på jorden har en iboende motstandskraft som gjør at det kan trives uavhengig. Mennesker kan oppfatte tid på en måte som føles betydelig, og tror et århundre er betydelig. For planeten er hundre år imidlertid trivielt. Teknologiske fremskritt som biler, fly og datamaskiner har dukket opp på bare et århundre, men jorden opererer på en mye større tidsskala, noe som gjør vår eksistens, men et kort øyeblikk i sin enorme historie.
Ian Malcolm understreker vår flyktige tilstedeværelse på denne planeten. Jordens rytmer er langsomme og kraftige, og opererer utover menneskets forståelse. Mens vi har påvirket, er tiden vår her ubetydelig, og hvis menneskeheten skulle forsvinne, ville jorden fortsette uten en ny tanke. Dette perspektivet oppmuntrer til ydmykhet og erkjenner at vi bare er midlertidige innbyggere på en mye eldre og mer varig planet.