En til i en lang linje, en kjedelig enhet blant mange andre som ham, et nesten uendelig antall hjerneskadede retarder. Biologisk liv fortsetter, tenkte han. Men sjelen, sinnet og alt annet er død. En refleksmaskin. Som noe insekt. Gjenta dødsdømte mønstre, et enkelt mønster, om og om igjen nå. Passende eller ikke.
(One more in a long line, a dreary entity among many others like him, an almost endless number of brain-damaged retards. Biological life goes on, he thought. But the soul, the mind-everything else is dead. A reflex machine. Like some insect. Repeating doomed patterns, a single pattern, over and over now. Appropriate or not.)
Utdraget gjenspeiler et dystert perspektiv på tilværelsen, og fremstiller livet som en kontinuerlig syklus blottet for mening. Hovedpersonen ser på seg selv som bare et annet tapt å være blant mange, noe som antyder at til tross for at biologiske funksjoner fortsetter, er det et dyptgående fravær av bevissthet og individualitet. Denne følelsen av fortvilelse fremhever følelsen av å bli fanget i en monoton eksistens, lik hvordan et insekt fungerer på instinkt i stedet for tanker.
Dette synet reiser spørsmål om menneskehetens natur og sjelens essens. Begrepet "refleksmaskin" fremkaller ideen om at individer opptrer uten ekte bevissthet, fast i repeterende atferd. Hovedpersonens avskjed med å være en del av en "kjedelig enhet" antyder en dyp desillusjonering med livets formål, da de kritiserer sinnets unnlatelse av å delta på meningsfulle måter. Totalt sett fanger det en følelse av håpløshet midt i livets utholdenhet.