Sitatet understreker den dype leksjonen som talerens mor gir om verdien av en kvinnes kropp. Det understreker at en kvinnes kropp ikke skal sees på som et objekt, men som en vakker og unik skapelse som fortjener respekt og beundring. Dette perspektivet oppfordrer enkeltpersoner til å sette pris på kvinnens iboende verdi utover overfladiske forventninger.

Videre fungerer sitatet som en påminnelse om å søke forhold der gjensidig respekt er avgjørende. Foredragsholderen hevder at man ikke skal akseptere behandling som reduserer verdien av dem, og likner en kvinnes kropp med uvurderlig kunst som bør verdsettes. Denne meldingen tar til orde for selvrespekt og viktigheten av å omgi seg med de som anerkjenner og setter pris på denne verdien.