Folk ser alltid ut til å ha det så mye som har det travelt, fortsatte Lovie da hun satte seg andpusten i sanden. Rush, Rush, Rush. Hva skynder de seg mot? Livet er ikke en slags rase. Vi krysser alle den samme målstreken, før eller senere. Du hater å få slutten i sikte og plutselig skulle ønske at du hadde gått i stedet for å løpe, ikke sant? Kanskje det er derfor de kaller det menneskeslekten.
(People always seem to be in so much of a hurry, Lovie continued as she sat down breathlessly in the sand. Rush, rush, rush. What are they rushing toward? Life isn't some kind of race. We all cross the same finish line, sooner or later. You'd hate to get the end in sight and suddenly wish you'd walked rather than run, wouldn't you? Maybe that's why they call it the human race.)
Lovie reflekterer over det skyndte tempoet i det moderne livet, og legger merke til hvordan folk skynder seg gjennom dagene sine uten å virkelig vurdere hva de streber etter. Hun oppmuntrer til en tregere tilnærming, og antyder at livet ikke skal føles som et løp, men snarere en reise som skal nytes. Ved å bevege seg for raskt, kan enkeltpersoner savne skjønnheten i sine opplevelser og angre på valget deres om å skynde seg når de endelig når målet.
Lovies innsikt fremhever et bredere budskap om å sette pris på øyeblikkene vi har. Metaforen til "menneskeslekten" henviser til ideen om at selv om alle til slutt når samme ende, kan måten vi velger å navigere i livene våre betydelig påvirke vår generelle oppfyllelse. Med vekt på mindfulness, tar hun til orde for at hun tok seg tid til å glede seg over livet i stedet for å raskt rase gjennom det.