Jeg følte ikke at han virkelig døde bortsett fra i begravelsen hans Jeg okkuperte setene med de sørgende og fortsatte resitasjonen av den edle Koranen, og den var involvert i alle tilstøtende i en hadith, Jeg nevnte uendelige hendelser, bortsett fra den sene, og ingen nevnte det. Virkelig, du forlot verden, kjære, og den har forlatt deg.
(I did not feel that he really died except in his funeral I occupied the seats with the mourners and continued the recitation of the Noble Qur’an, and it was involved in all adjacent in a hadith, I mentioned endless incidents, except the late, and no one mentioned it. Really, you left the world, dear, and it has left you.)
Taleren reflekterer over en dyp følelse av tap, og følelsen som om den personen de sørget ikke virkelig hadde døde før begravelsesøyeblikket. Dette antyder en kobling mellom dødens virkelighet og den emosjonelle opplevelsen den gir. Omgitt av sørgende engasjerer taleren seg i å resitere den edle Koranen, fordype seg i ritualet mens han fremdeles føler en tilstedeværelse av de avdøde.
Fortellingen understreker at selv om mange historier og hendelser ble fortalt, forble finaliteten i personens avgang uadressert. Taleren erkjenner gripende at deres kjære har gått fra verden, som også har forvandlet seg i deres fravær. Denne dualiteten fremhever virkningen av tap på både individet og verden rundt dem.