Hun opprørte barna. Hun fortalte dem en virkelig forferdelig historie om et kjæledyr hun hadde da hun var liten. Hvor ille kan en kjæledyrhistorie være? Vel, sa Clea, og visste at dette falt i den eneste i vår familiekategori, det evisceret kattene hennes og kunne ha drept moren min i søvne. Jeg vil si at det er bra for noen få mareritt, ikke sant?
(She upset the kids. She told them a really awful story about a pet she had when she was little. How bad could a pet story be? Well, Clea said, knowing this fell in the only in our family category, it eviscerated her cats and could have killed my mother in her sleep. I'd say that's good for a few nightmares, wouldn't you?)
I historien reflekterer en karakter som heter Clea over en urovekkende fortelling som ble delt av et familiemedlem som traumatiserte barna. Historien, om et kjæledyr fra fortiden, beskrives som grufull og sjokkerende, spesielt med tanke på at det involverte grafiske detaljer om skjebnen til Cleas katter og en nesten dødelig hendelse som involverte moren. Dette viser at til og med tilsynelatende uskyldige temaer som kjæledyr kan ta en mørk vending i familiefortellinger.
Clea erkjenner at en så urovekkende historie definitivt kan føre til mareritt for barna. Anekdoten understreker kompleksiteten i familiehistorier og deres potensielle innvirkning på yngre familiemedlemmer, og avslører hvor dyptliggende opplevelser kan forme oppfatninger selv år senere. Det fremhever den fine linjen mellom morsomme barndomshistorier og de som henger i minnet, og kaster en skygge over uskylden i barndommen.