I "The Magic Strings of Frankie Presto" utforsker Mitch Albom forholdet mellom stillhet og musikk, og antyder at fravær kan styrke den emosjonelle effekten av musikalske notater. Tanken er at det som blir ikke sagt i musikk kan berike den generelle opplevelsen og skjønnheten til et stykke. Stillhet kan tjene som et kraftig verktøy, slik at lytteren kan sette pris på lydene som er dypere.

Det samme prinsippet gjelder imidlertid ikke ord. Albom advarer om at det som forblir usagt i samtale kan føre til anger og dvelende følelser av anger. I motsetning til musikk, der stillhet kan skape dybde, kan uuttalte ord skape en tung belastning som hjemsøker individer. Derfor, mens stillhet kan heve musikken, kan den komplisere kommunikasjon og forhold når det gjelder talespråk.