Simeon måtte være enige om at hans fremtidige planer, selv om de var ganske store, var som bilder malt i tåke. Ingenting han kunne sette fingeren på. Ingen drøm forble noen gang uendret lenge nok til å ta på seg noen vekt eller stoff, bare en forestilling om noe bedre å vente på ham et sted i fremtiden.
(Simeon had to agree that his future plans, although quite grand, were like pictures painted in fog. Nothing he could put his finger on. No dream ever remained unchanged long enough to take on any weight or substance, just a notion of something better waiting for him somewhere in the future.)
Simeon reflekterer over hans fremtidige ambisjoner, og erkjenner at til tross for deres imponerende natur, føler de seg nebuløse og unnvikende, omtrent som bilder skjult av tåke. Han innser at disse drømmene mangler konkrete stoffer, noe som gjør det utfordrende å forstå deres sanne essens. I stedet forblir de som vage ideer om potensielle muligheter som ser ut til å ligge foran.
Denne følelsen av å lengte etter en bedre fremtid er vanlig, men likevel forstår Simeon at disse visjonene ofte svinger og unnlater å stivne. Hver aspirasjon morfer over tid, noe som gjør det vanskelig å oppnå eller fullt ut realisere drømmene han ser for seg. Til syvende og sist erkjenner han at mens han streber etter noe større, forblir arten av disse håpene immaterielle og stadig skiftende.