Stonehus, terrassevegger, bymurer, gater. Plant enhver rose, og du treffer fire eller fem store. Alle de etruskiske sarkofagene med likheter av de døde skåret på toppen i realistiske, levende positurer, må ha kommet ut av den mest naturlige overføringen til døden de kunne forestille seg. Etter levetid for å håndtere stein, hvorfor ikke, i døden, blir til det?
(Stone houses, terrace walls, city walls, streets. Plant any rose and you hit four or five big ones. All the Etruscan sarcophagi with likenesses of the dead carved on top in realistic, living poses must have come out of the most natural transference into death they could imagine. After lifetimes of dealing with stone, why not, in death, turn into it?)
I "Under Tuscan Sun maler Frances Mayes et levende bilde av forholdet mellom de naturlige og bygde miljøene i Toscana. Hun beskriver landskapet der steinstrukturer, som hus og bymurer, sømløst integreres med jorden. Bildene av roseplanter som trives rundt disse sterke, varige steinene gjenspeiler den dype forbindelsen mellom livet og de konkrete historiens former.
Forfatteren utforsker videre temaet transformasjon i døden gjennom kunstnerskapen til etruskisk sarkofager, som har den avdødes naturtro skildringer. Denne detaljene understreker hvordan etruskerne kan ha forestilt seg en naturlig progresjon fra levende vesener til stein ved døden, noe som antyder en følelse av varighet og kontinuitet i deres kultur. Mayes fremhever hvordan den materielle verden kan fremkalle dyptgripende refleksjoner over liv og dødelighet.