Loggen strakte seg over strømmen. Den hadde vært der i noen tid. Pinner, fjær og rusk hadde fanget på bortkommen grener som stikker ut fra den ene enden. Strømmen strømmet under tømmerstokken, lat og svartaktig-grønn, rett før den utvidet seg og ble med i Connecticut-elven. Furutrær ble tykke langs den ene bredden, mens siv hvisket langs den andre.
(The log stretched across the stream. It had been there for some time. Sticks, feathers, and debris had caught on stray branches protruding from one end. The stream flowed beneath the log, lazy and blackish-green, just before it widened and joined the Connecticut River. Pine trees grew thick along one bank, while reeds whispered along the other.)
Scenen beskriver en tømmerstokk som har blitt en inventar over en bekk, der naturen har satt sitt preg med biter av rusk fanget i grenene. Loggen fungerer som en bro mellom det flytende vannet under og omgivelsene, noe som antyder en forbindelse mellom de forskjellige elementene i landskapet. Strømmen, beskrevet som lat og mørk, smelter til slutt sammen med den større Connecticut -elven, og fremhever ideen om flytende kontinuitet i naturen.
Bildene til landskapet maler et rolig bilde, med furutrær som fôrer den ene siden og myke siv på den andre. Denne sammenstillingen av de solide trærne og de delikate sivene gjenspeiler mangfoldet i den naturlige verden, og skaper en rolig, men dynamisk atmosfære. Beskrivelsen fremkaller en følelse av fred, og inviterer leserne til å sette pris på innstillingsens skjønnhet og stillhet, karakteristisk for Luanne Rices stemningsfulle skrivestil.