Mandalas var ment å være gjenstander for ettertanke, hjelpemidler til meditasjon, deres proporsjoner magisk balanserte for å rense og roe sinnet. Å stirre på en mandala var å oppleve, om bare kort, intetheten som er kjernen i opplysningstiden.
(The mandalas were meant to be objects of contemplation, aids to meditation, their proportions magically balanced to purify and calm the mind. To stare at a mandala was to experience, if only briefly, the nothingness that is at the heart of enlightenment.)
Mandalas fungerer som verktøy for meditasjon, designet for å fremme kontemplasjon og ro. Deres nøye balanserte proporsjoner oppmuntrer til en fredelig sinnstilstand, slik at enkeltpersoner kan fokusere og reflektere dypt. Handlingen med å se på en mandala kan føre en til å oppleve et øyeblikk av intethet, som ofte er assosiert med essensen av opplysning.
Ved å lage et visuelt fokuspunkt, letter Mandalas en reise innover, og veileder meditatorer mot en tilstand av rolig klarhet. Dette korte møtet med tomhet blir sett på som et glimt av den dype forståelsen som følger med åndelig oppvåkning.