Det mest som mange mennesker kunne håpe på var at de ikke skulle pådra seg Guds vrede som de ikke hadde klart å berolige eller fremme; Utover det bør guder bli stående for å komme videre med sin rette virksomhet og dødelige med deres.
(The most that many people could hope for was that they should not incur the wrath of gods whom they had failed to appease or propitiate; beyond that, gods should be left to get on with their proper business and mortals with theirs.)
I "Roman Habits of Happiness" av Alexander McCall Smith utforsker fortellingen menneskehetens forhold til det guddommelige. Mange individer har ofte troen på at så lenge de ikke sinne gudene gjennom sine handlinger, kan de føre livet i fred. Dette gjenspeiler et vanlig følelse der folk føler at det guddommelige skal fokusere på sine egne saker i stedet for å gripe inn i menneskelige saker.
Dette perspektivet antyder en viss avskjed blant dødelige, som kan føle seg maktesløse i møte med guddommelig innflytelse. I stedet for å søke gunst eller direkte samhandling med gudene, kan de kanskje foretrekke en separasjon, slik at hver kan oppfylle sine roller uten innblanding. Denne ideen fremhever en pragmatisk tilnærming til spiritualitet, og understreker sameksistens mens den opprettholder tydelige grenser mellom de guddommelige og menneskelige rikene.