Pasientene der var stort sett tenåringsjenter, med en og annen gutt. Jeg tenkte på oss alle som tigre med torner i potene våre. Vi var vakre dyr som hadde blitt skadet av livet, av tap eller traumer eller sjokk, og hvis vi bare kunne få splintene ut av potene våre, ville vi ha det bra. Tornen min var det faktum at moren min hadde forlatt meg. Megan
(The patients there were mostly teenaged girls, with the occasional boy. I thought of us all as tigers with thorns in our paws. We were beautiful beasts who'd gotten injured by life, by loss or trauma or shock, and if we could just get the splinters out of our paws, we'd be fine. My thorn was the fact that my mother had left me. Megan)
I historien reflekterer hovedpersonen over hennes opplevelser i et behandlingssenter der pasientene først og fremst er tenåringsjenter, sammen med noen få gutter. Hun likner dem med tigre, kraftige og elegante skapninger som har fått skader fra livets utfordringer, symbolisert av torner i labbene deres. Dette livlige bildet fanger deres delte kamp og håp om helbredelse.
Blant dem føler hun en dyp forbindelse til deres smerte, ettersom hennes egen torn er forlatelse av moren. Dette personlige traumet fungerer som en pådriver i sin reise mot bedring. Hver karakter legemliggjør ideen om at mens de har blitt skadet, beholder de potensialet til å gjenvinne sin styrke og skjønnhet.