Da jobber du med hele DNA -strengen? Spurte Grant. Å nei, sa Wu. Det er umulig. Vi har kommet langt fra sekstitallet, da det tok et helt laboratorium fire år å avkode en skjerm som dette. Nå kan datamaskinene gjøre det om et par timer. Men likevel er DNA -molekylet for stort. Vi ser bare på delene av strengen som skiller seg fra dyr til dyr, eller fra moderne DNA. Bare noen få prosent av nukleotidene skiller seg fra en art til den neste. Det er det vi analyserer, og det er fremdeles en stor jobb.
(Then are you working with the entire DNA strand? Grant asked. Oh no, Wu said. That's impossible. We've come a long way from the sixties, when it took a whole laboratory four years to decode a screen like this. Now the computers can do it in a couple of hours. But, even so, the DNA molecule is too big. We look only at the sections of the strand that differ from animal to animal, or from contemporary DNA. Only a few percent of the nucleotides differ from one species to the next. That's what we analyze, and it's still a big job.)
I samtalen mellom Grant og Wu diskuterer de utfordringene med DNA -analyse og hvordan teknologien har avansert siden 1960 -tallet. Wu forklarer at selv om det ikke lenger er nødvendig å bruke år på å avkode DNA, gjør den store størrelsen på DNA -molekylet det upraktisk å jobbe med hele strengen. I stedet fokuserer forskere på de spesifikke seksjonene som skiller seg mellom arter eller moderne DNA, da bare en liten prosentandel av nukleotider varierer.
Denne prosessen med å analysere disse unike segmentene er fremdeles sammensatt og tidkrevende, og understreker de vanskeligheter som er involvert i genetisk forskning. Fremskrittene innen datateknologi har redusert analysen betydelig, og reduserte det som en gang tok år til bare timer. Til tross for disse forbedringene, forblir oppgaven betydelig, og fremhever den fortsatte innsatsen som kreves innen genetikk.